Milliardær-byen med hull i skolesekken – «Sannheten» om Stavangers 13 milliarder

KOSTRA-tallene for 2025 er her, og for oss som foretrekker regneark fremfor vårrengjøring, er dette offisielt «vårens vakreste eventyr». Selv om de foreløpige tallene har rukket å bli noen uker gamle, sørger resultatene fortsatt for at hvilepulsen ligger faretruende høyt. Det er endelig tid for å boltre seg i sammenligninger og jakte på den innsikten som skiller de driftige fra de sløsende. Selv om den virkelige verdien ligger i å sammenligne like kommuner, er det ofte morsomst å sette de med helt ulike forutsetninger opp mot hverandre. Vi har derfor gjort en litt uhøytidelig øvelse for kommunene i og rundt Stavangerregionen. Hvorfor bruker egentlig Stavanger kommune en kvart milliard mer på grunnskole enn Gjesdal?

Disclaimer: Denne artikkelen er et forsøk på å gi et litt uhøytidelig innblikk i hvordan man kan sammenligne kommuners ressursbruk. I våre «ordentlige» PK-rapporter er språkføringen noe tørrere og adjektivene færre, men den faglige dybden og innsikten er desto større.

Rikere enn de fleste, men langt fra den mest pengesterke!

Hadde vi vært i det høytidelige hjørnet, ville vi sammenlignet Stavanger med sine «likeverdige» tvillingkommuner. Men ikke i dag. Denne gangen har vi rett og slett satt storebror Stavanger opp mot sine naboer – både de som ligger et steinkast unna og de litt lenger ut i distriktet.

Som gruppe er naboene langt mindre enn Stavanger. For alle oss som har tro på at stordriftsfordeler faktisk eksisterer, burde dette bety at Stavanger har alle forutsetninger for en mer effektiv drift enn de mindre kommunene rundt.

Stavanger har rundt 3 000 kroner mer i inntekt per hode enn naboene. Det høres kanskje ut som småpenger, men for en storby utgjør det nesten en halv milliard i 2025. Faktisk er det denne «ekstrainntekten» som redder bunnlinja. Uten den ville Stavanger gått med underskudd i 2025. Men selv om Stavanger har økonomiske muskler sammenlignet med naboene, blir de smågutter mot Suldal. Hadde Stavanger hatt samme inntektsnivå som kraftkommunen Suldal, ville de hatt elleville 9 milliarder kroner ekstra å rutte med!

Demografisk skiller Stavanger seg klart ut. Her er det betydelig færre skole- og barnehagebarn, men langt flere av de aller eldste (90+) enn hos naboene. At Stavanger er regionens ubestridte midtpunkt kan gi klare fordeler når det gjelder muligheter for effektiv drift, men det følger også med noen typiske storbyutfordringer som de mindre kommunene slipper å tenke på.

For et bedre sammenligningsgrunnlag kunne vi brukt kommunene under, men det gjør vi bare unntaksvis i denne litt uhøytidelige settingen. I en ordinær PK-rapport fra Polkar er det imidlertid nettopp disse «likemennene» som utgjør selve fundamentet for analysen.

13 milliarder på bordet - Hvor blir pengene av?

Stavanger er en tungvekter i Kommune-Norge, men har også et forbruk som ligger et godt stykke over snittet. Justert for folketall brukte kommunen nesten 400 millioner kroner mer enn en «typisk» norsk kommune i 2025. Sammenligner vi dem med medianen til naboene i regionen, bikker merforbruket svimlende 830 millioner kroner.

Men bildet krever et trent øye for å bli helt skarpt. Kommunen mottar nemlig et tilskudd på 46 millioner kroner for bosetting av enslige mindreårige flyktninger, 46 millioner mer enn sammenligningskommunene. Siden dette føres som en generell inntekt, mens utgiftene i stor grad belastes barnevernet, skapes det en optisk illusjon i regnskapet. Ved første øyekast ser det ut til at Stavanger bruker 18 millioner mindre på barnevern enn medianen, men justert for merinntekten er det reelle «mindreforbruket» på hele 64 millioner kroner.

Når vi summerer alle tjenester mot naboene i og rundt Stavangerregionen, lander merforbruket på i overkant av 785 millioner kroner. Her er det likevel viktig å huske at vi foreløpig sammenligner epler og pærer. En storby har tross alt andre forutsetninger enn mindre nabokommuner. I Polkar sin standard PK-rapport har vi derfor kjørt Stavanger gjennom KOSTRA-kverna mot de ti kommunene som faktisk ligner mest, det vi kaller K10-gruppen. Resultatet? En ekstraregning mot disse «like»kommunen på over en milliard kroner som ikke kan forklares uten å gå dypere inn i materien. Først da sammenligner vi epler mot epler.

For å sikre en rettferdig sammenligning er tallene også korrigert for det beregnede utgiftsbehovet. Dette er nøyaktig samme metode som staten bruker når de omfordeler milliarder i inntektssystemet for å utjevne forskjeller i driftsforutsetninger mellom kommunene.

Mange unger, korte avstander - Har Stavanger egentlig et luksusproblem?

Stavanger pøser over 270 millioner kroner mer inn i kultur enn landssnittet – og gapet til naboene er enda dypere. Tar Stavanger regningen for hele regionen? Det er betimelig å spørre om dette er et nødvendig storbyansvar, eller om vi i praksis subsidierer kulturtilbudet for innbyggerne i nabokommunene.

Med et merforbruk på 125 millioner kroner mot landet innen område sosiale tjenester, ser vi tydelige spor av storbyen Stavanger. Spørsmålet er om de offisielle beregningsmodellene fanger opp hele bildet, eller om det ligger et skjult utgiftsbehov her?

Tallene for grunnskolen er paradoksale og viser hvor mye sammenligningsgrunnlaget har å si. Stavanger ligger faktisk 85 millioner kroner under landssnittet, men samtidig nesten 45 millioner over nabokommunene. Avhengig av hvem man velger å speile seg i, utgjør differansen hele 130 millioner kroner.

Statens regnemaskiner har talt, og dommen over Stavanger-skolen er klar. Kommunen har et beregnet utgiftsbehov på 102,7 prosent av landsgjennomsnittet. Oversatt fra «byråkratisk» til norsk betyr det at staten forventer at Stavanger må bla opp om lag 2,7 prosent mer per innbygger enn en gjennomsnittskommune for å levere det samme tilbudet. Dette er ikke en karakter på hvor flinke lærerne er, men en indeks basert på objektive kjennetegn som barnetall, reiseavstander og elevsammensetning.

Hvorfor bør Stavanger bruke mer enn snittet? Svaret er enkelt. Det kryr av unger i gatene. Stavanger har en høyere andel barn i både barneskole- og ungdomsskolealder enn resten av landet. Siden disse to gruppene utgjør hele 90 prosent av vektingen i statens modell, er det her de store pengene ligger. I tillegg har Stavanger en høyere andel innvandrere i skolealder enn landsgjennomsnittet, noe som også dytter det beregnede behovet et hakk oppover.

Men her kommer paradokset for «storebror» i regionen. Mens distriktskommuner må bruke formuer på å busse elever over fjellpass og drifte små grendeskoler, slipper Stavanger trolig billig unna på strukturen. Korte avstander og sannsynligvis minimale utfordringer med smådriftsulemper sammenlignet med mindre naboer.

Stavanger befinner seg i en særstilling. Kommunen har et solid elevgrunnlag som gir alle muligheter for effektiv drift, men uten de tunge strukturulempene som ofte tømmer kassen i spredtbygde strøk. Spørsmålet som gjenstår, er om Stavanger klarer å omsette disse naturlige fordelene til en mer effektiv skoledrift enn naboene, eller om pengene forsvinner i andre deler av det kommunale sluket.

Grunnskole-gåten: Hvorfor «lekker» millionene til private aktører?

Når vi letter på panseret til Stavanger-skolen, finner vi tall som får det til å rykke i øyenbrynet. På det som kalles «ordinær grunnskoledrift» – altså lærere, bøker og viskelær – bruker Stavanger betydelig mer enn snittet. Vi snakker om hele 59 millioner kroner mer enn en gjennomsnittskommune. Sammenligner vi oss med naboene våre i regionen, blir gapet enda mer svimlende, Stavanger ligger 104 millioner kroner over medianen. Men den virkelige snakkisen i regnskapet er en post som ofte går under radaren.

Millionlekkasjen - Hvorfor rømmer elevene (og pengene) fra kommunekassen?

Stavanger kommune blir netto trukket hele 33,5 millioner kroner for elever som velger statlige eller private skoler fremfor det kommunale tilbudet. For å sette det i perspektiv. Dette er nøyaktig 33,5 millioner mer enn en gjennomsnittskommune (dette er et nullsum-spill for kommunesektoren samlet) og nesten 40 millioner kroner mer enn medianen i vår egen region. Det er mulig å sette opp noen arbeidshypoteser for hvorfor Stavanger kommer så økonomisk dårlig ut av dette med private og statlige grunnskoler.

1. Er det rett og slett slik at utvalget av private skoler er naturlig større i en by enn på landet? Tilbudet skaper etterspørselen.

2. Har Stavanger-folk en sosioøkonomisk profil som gjør at de oftere kjøper seg «skreddersøm» til barna? Høy inntekt fører ofte til flere private valg.

3. Står religiøse miljøer eller alternative pedagogiske retninger (som Steiner eller Montessori) sterkere i Stavanger enn hos andre?

4. Kan det tenkes at barn og foreldre i Stavanger rett og slett er mindre fornøyde med den kommunale skolen enn foreldre i andre kommuner?

5. Er det en større andel elever som trenger statlige spesialskoler? Siden «pris-lappen» for en slik plass er tre ganger så høy som for en vanlig skoleplass, slår dette hardt ut på bunnlinja.

Uansett årsak, representerer disse millionene et betydelig økonomisk handlingsrom som Stavanger i dag ikke har kontroll over. Spørsmålet er om kommunen kan/bør gjøre noe for å vinne elevene – og pengene – tilbake.

Storebror ser penger rulle - Har naboene knekt koden for billig integrering?

Når vi blar videre i KOSTRA-regnskapet, finner vi et annet område der Stavanger legger betydelig mer penger på bordet enn de fleste, voksenopplæringen. I 2025 brukte kommunen knappe 73 millioner kroner i netto driftsutgifter på dette feltet.

Dette er nesten 3,5 millioner kroner mer enn det en gjennomsnittlig norsk kommune bruker. Men det er først når vi sammenligner med våre nærmeste naboer at tallene virkelig begynner å rope. Stavanger bruker hele 32,5 millioner kroner mer enn medianen i regionen. Hvorfor er «storebror» så mye dyrere i drift her? Siden Stavanger burde kunne utnytte stordriftsfordeler på et slikt sentralisert tilbud, sitter vi igjen med tre mulige forklaringer – eller hypoteser, som bør undersøkes nøyere:

1. Stavanger rett og slett et langt høyere antall elever som trenger voksenopplæring enn nabokommunene, mens de ligger tettere på landsgjennomsnittet?

2. Tilbyr Stavanger en mer omfattende eller intensiv opplæring per elev enn det andre kommuner i nærheten gjør?

3. Er det slik at Stavanger sløser mer med ressursene enn naboene? Det er et paradoks om de mindre kommunene rundt oss klarer å drifte dette tilbudet over 30 millioner kroner billigere enn oss, selv om vi er større og mer sentrale.

I kategorien for mulig sløsing finner vi en ofte bortgjemt side av kommunenes ressursbruk - de interkommunale samarbeidene. Et enkelt googlesøk tyder på at Stavanger er vertskommune for en felles voksenopplæringstjeneste der naboene Sola, Randaberg og Kvitsøy tilsynelatende er helt eller delvis med på laget. Vi har riktignok ikke kvalitetssikret hvilke av disse kommunene som rent faktisk betalte Stavanger for tjenester i 2025, men det store paradokset er der uansett. Gjestene slipper tilsynelatende langt billigere unna enn verten selv. Mens naboene tilsynelatende betaler Stavanger for å utføre jobben, bruker de selv betydelig mindre penger på feltet enn det «storebror» gjør. Randaberg og Kvitsøy ligger faktisk så lavt at de bør ta en kontrollmåling av egen funksjonsbruk i regnskapene før den endelige KOSTRA-fristen for 2025. Mest interessant er likevel sammenligningen med Sola, som bruker nesten nøyaktig 100 kroner mindre per innbygger enn Stavanger. Hadde Stavanger klart å matche Solas utgiftsnivå, ville de spart svimlende 15 millioner kroner. Spørsmålet som gjenstår, er om Stavanger bør se på finansieringsmodellen for dette spleiselaget, eller om de i praksis sponser naboenes integrering? Og om det er en bevisst prioritering.

Speil, speil på veggen der - Er Stavanger dyrest i «likemanns-land»?

For å være helt rettferdige, må vi av og til legge bort sammenligninger med små nabokommuner og heller se Stavanger i speilet sammen med sine faktiske «likemenn» – de 10 kommunene i Norge som ligner mest på oss selv.

Men om du trodde bildet ble penere av den grunn, må du tro om igjen. Faktisk blir de økonomiske musklene til Stavanger nesten for tydelige når vi sammenligner oss med de som burde ha samme forutsetninger.

Når vi ser på det ordinære grunnskoletilbudet (lærere og undervisning), bruker Stavanger hele 166 millioner kroner mer enn sine likemenn. Av disse millionene forsvinner 19 millioner kroner rett ut av den kommunale kassen som trekk for elever som velger private eller statlige skoler.

Det er et paradoks at selv i en gruppe kommuner som alle er store og sentrale, klarer Stavanger å legge seg så betydelig over medianen i ressursbruk.

Voksenopplæringen er et annet område hvor taksameteret løper løpsk sammenlignet med de andre storbyene. Stavanger bruker nesten 30 prosent mer enn sammenligningskommunene på dette feltet. I rene penger betyr det en «ekstraregning» på hele 22 millioner kroner. Spørsmålet blir da: Får kommunen 30 prosent bedre integrering og norskopplæring for pengene, eller er det rett og slett her vi finner det største potensialet for en real økonomisk språkvask?

Advarsel - Kommersielt innhold (Lesing på egen risiko (for økt effektivitet))

Har du kommet deg helskinnet gjennom den litt uhøytidlige behandlingen av Stavangers ressursbruk? Da er du enten over gjennomsnittet glad i KOSTRA-tall, eller så har du en mistanke om at det finnes noen uforløste millioner i din egen kommune også.

I Polkar AS har vi spesialisert oss på å være de som «letter på panseret» og finner ut hvorfor tallene ikke stemmer med terrenget. Hvis du vil ha en gjennomgang for din kommune, tilbyr vi to faste analysepakker.

PK-rapporten

Dette er vår store «speiltest» og det naturlige startskuddet for enhver kommune som vil ha innsikt i egen ressursbruk. Rapporten er bygget opp som et verktøy som gjør de komplekse KOSTRA-tallene lettere å forstå:

• Du får hele 34 detaljerte tabeller som dekker samtlige kommunale tjenesteområder.

• Vi analyserer detaljene helt ned på hver enkelt KOSTRA-funksjon for å finne ut nøyaktig hvor pengene blir av.

• Vi sammenligner din kommune direkte med både landsgjennomsnittet og en skreddersydd «K10-gruppe» bestående av de ti kommunene i Norge som faktisk ligner mest på din egen.

• Du får se resultatene for hver enkelt kommune i sammenligningsgruppen, slik at det blir lett å se hvem som bruker minst (og mest) på ulike tjenesteområder.

• Funnene presenteres med en klarhet som gir dere et konkret grunnlag for å grave videre i årsakene, enten dere gjør det selv eller velger å oppgradere til en PLUSS-analyse.

• Prisen for denne grundige analysen er nå kun kr 9 500, som er 50 % av ordinær pris. Tilbudet gjelder i en begrenset periode. Velger dere å oppgradere til en PK-rapport PLUSS på et senere tidspunkt, trekker vi selvfølgelig hele dette beløpet fra prisen.

PK-rapporten PLUSS

For kommuner som ikke bare vil konstatere at de bruker mer eller mindre enn naboen, men som virkelig vil forstå de bakenforliggende årsakene, er PLUSS-utgaven det riktige valget. Her bygger vi videre på grunnmuren fra PK-rapporten ved å legge til en omfattende kvalitativ analyse der vår ekspert foretar et grundig dypdykk i deres spesifikke regnskapstall.

Vi nøyer oss ikke med å vise tallene, men benytter avansert metodikk for å jakte på de unike paradoksene i driften og gi konkrete, faglige vurderinger av hvor mulige innsparinger ligger. Vi er hele tiden på jakt etter de «lavthengende fruktene» – og vi vet at de finnes, og vi vet nøyaktig hvor de ofte skjuler seg. Dette er løsningen for dere som vil vite om de økonomiske forskjellene skyldes bevisste politiske prioriteringer eller mer tilfeldige utslag.

Slik tar vi steget fra ren statistikk til dypere innsikt:

• Vi bygger videre på det omfattende tallmaterialet og legger på et lag med faglig sterk kvalitativ analyse.

• Vår ekspert på kommuneøkonomi foretar en detaljert gjennomgang av deres regnskapsdetaljer og spesielle forutsetninger. Ved å kombinere lang erfaring med moderne analyseverktøy, identifiserer vi områder hvor ressursbruken kan reduseres med minimale konsekvenser for tjenestetilbudet.

• Vi utfører målrettede tilleggsundersøkelser for å finne de unike paradoksene i driften – for eksempel hvorfor kostnadene er uforklarlig høye på områder der man ikke skulle forvente det.

• Vi gir klare anbefalinger om hvor de mest sannsynlige innsparingene ligger, basert på sammenligninger med kommuner som faktisk er sammenlignbare.

• Vi hjelper dere med å synliggjøre om forskjellene i ressursbruk skyldes bevisste politiske valg eller om det er snakk om ineffektivitet og tilfeldige utslag.

Prisen for denne omfattende ekspertanalysen, som gir dere innsikt tallene alene ikke kan fortelle, er nå kr 59 000. Dette innebærer en rabatt på 25 % av ordinær pris (kr 79 000).

100 % fornøyd – eller null faktura

Vi i Polkar AS lever av tillit og verdien vi skaper for kundene våre. Derfor tør vi å gi en fullstendig fornøydgaranti på begge våre produkter. Hvis du mottar rapporten og mener at den ikke gir den innsikten eller verdien du forventet, så betaler du ingenting. Ingen diskusjon, ingen faktura. Vi kaller det rett og slett for rettferdig analyse.

Dersom du ikke har fått nok av tall, vær så god å forsyn deg…